Vang kyrkje

Vang kyrkje var vigsla 9. april 1840. Denne kyrkja vart bygd rett bak den gamle stavkyrkja. Truleg er delar av ein gamal stupul nytta som tårn på kyrkja.

 

Stavkyrkja

Teikna av Franz Wilhelm Schiertz

I 1841 såg den gamle stavkyrkja i Vang omtrent slik ut. Ho var nok, som dei fleste andre stavkyrkjene i Valdres, bygd på slutten av 1100-talet eller byrjinga på 1200-talet. Men utetter hundreåra hadde ho vorte ombygd.

Tekst henta frå wikipedia:
"Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et verdifullt kulturminne. Han forsøkte å redde den ved å foreslå å få den gjenreist som kongelig kapell i Slottsparken i Christiania, eller som museumskirke i tilknytning til Håkonshallen i Bergen. Grev Herman Wedel Jarlsberg sa seg villig til å flytte kirken til parken ved sin private eiendom Bogstad, men han døde før planen ble realisert.

Dahl fant da ingen annen utvei enn å kjøpe den for egne penger. Det gjorde han på auksjonen 18. januar 1841. Presten i Vang hadde fullmakt til å by for ham, og fikk tilslaget på 86 speciedaler, en ort og sju skilling. Kjøperen var forpliktet til å rydde tomten innen årets utgang. Dahl ble av noen mistenkt for å ha kjøpt kirken som en spekulasjon. Han forsvarte seg mot at han «havde søgt pekunjere Fordele derved» og bedyret at det fra hans side var «et Liebhaberie, jo, et Offer». Det var slett ikke sikkert at han ville få tilbake utlegget.

Den som kom til unnsetning var kong Friedrich Wilhelm IV av Preussen. Han var en personlig bekjent av Dahl, og etter en lengre brevveksling med Dahl sa han seg i mars 1841 villig til å overta kirken og bekoste flytting og gjenreisning i Potsdam.

Til å måle opp, merke og lede demonteringen og klargjøringen for transport valgte Dahl den unge tyske arkitekten Franz Wilhelm Schiertz, som hadde arbeidet for hans verk om stavkirkene. Schiertz ble trolig valgt i samråd med Friedrich Wilhelm. Schiertz gjorde et utmerket pionerarbeid med å dokumentere kirken og planlegge et tiltak som det ikke fantes noen tradisjon eller presedens for. Hans tegninger og materialfortegnelser er i dag de viktigste kildene til kunnskap om hvordan kirken så ut før flytting. Alle delene ble merket og pakket for transport på sommerføre, ikke med sleder på vinterføre, som hadde vært enklere. Ferden gikk i september til Lærdalsøyri, hvor materialene ble tatt ombord på galeasen «Haabet» av Sogndal for en to måneder lang sjøreise videre til Stettin. Der ble de omlastet og fraktet videre med elvebåt til Berlin, hvor de lå vinteren over på gårdsplassen til «Altes Museum».

Imens ble det bestemt at kirken skulle gjenreises i nærheten av et kongelig lystslott i Karkonosze i Schlesien, hvor den avsidesliggende bygda Krummhübel (Karpacz) hadde for lang kirkevei. Den opprinnelige planen om å sette opp kirken på Pfaueninsel (Påfugløya) i Potsdam ved Berlin ble oppgitt, trolig etter forslag fra grevinne Friederike Karoline von Reden av Buchwald (Bukowiec), som har fått et minnesmerke ved den gjenreiste kirken. Grev Christian Leopold von Schaffgotsch av Warmbrunn (Cieplice) gav tomt.

Våren 1842 gikk ferden videre på elvebåt opp Oder, gjennom Maltsch (Malczyce) og Brückenberg (Karpacz Górny) til foten av fjellene, og så videre med hestetransport opp til kirkestedet, 885 meter over havet.

Attreising av kyrkja

Slik kyrkja står i dag i Polen.

Arbeidet med å gjenreise kirken ble påbegynt med nedlegging av grunnsteinen 2. august 1842 av kong Friedrich Wilhelm selv. Det var en krevende oppgave for byggmester Hamann, som ikke kjente kirken, eller stavkirker overhodet, å få alle delene på riktig plass. Til tross for ettersendte tegninger ble det meste vraket. Bare hovedkonstruksjonen med sviller, staver og stavlægjer ble brukt, og de utskårne portalene. Alle tiler og hele svalgangen ble laget av nye materialer. Kirken fikk tilbake sin forlengst revne apside, men nå med en barokk tårnhjelm. Svalgangen og takrytteren ble rekonstruert, og det ble satt inn mange nye vinduer uten historisk referanse. Portalene ble snudd med den dekorerte utsiden inn. Den dekorerte korhimlingen ble ikke gjenoppsatt, fordi motivene var for katolske for en luthersk kirke. Alle de karakteristiske sperrebindene ble vraket til fordel for nye. I samsvar med datidens restaureringstrender ble bygningskroppen betydelig utvidet. Kirken fikk også tilbygd et klokketårn i stein, som skulle skjerme den for vind fra fjellet Śnieżka.

Arbeidet tok to år. På kongens fødselsdag 15. oktober 1843 ble spiret med årstallet 1200 reist. 27. juli 1844 kunne «Die Bergkirche unseres Erlösers zu Wang» innvies i nærvær av prins Frederik av Nederland og en stor menneskemengde. Det ferdige byggverket hadde til sammen kostet rundt 75 000 mark (tyske kilder oppgir 23 000 taler). Friedrich Wilhelm bevilget raust 40 000 taler til grevinne von Reden, som brukte det overskytende til veldedige formål."

 

Kyrkjeklokkene

I tårnet heng i dag to kyrkjeklokker. Båe er støypt av Jahn Albert de Grave frå Amsterdam i 1724. Då klokkene var nye hang dei truleg i stupulen som stod ved stavkyrkja.

Båe klokkene har fylgjande tekst: «mefecit Jan Albert De Grave Amstelodami Anno Domini 1724.»

Største klokka har diamter 74 cm, og høgd m/krone, ca 70cm.

Minste klokka har diam. 64 cm, h. med krone 60 cm.

I Grågåsa, Stavanger stift og domkapittels jordebok frå kring 1620 er det nemnt 5 "smaa och storre Klocher. Ved ei synfaring av kyrkja i 1665 er det fortalt om to store klokker som høyrde til i stupulen, men at dei var spurkke og brude støypast om. Vidare er det fortalt om "2 mindre bruglig dito" i tårnet. I 1736 er det 4 klokker i tårnet. To av dei er då dei to nye klokkene av Jahn Albert de Grave som kom 12 år tidlegare. Men kven dei to andre er, veit me ikkje. Truleg er det dei to andre som det er fortalt om i 1675. Kvar dei to store som hadde sprukke har gjort av seg, veit me ikkje. Vanleg var det at klokker vart slått sund og smelta oppatt, og derme gjekk inn i nye klokker som skulle støypast. Men med tanke på at dei to klokkene, som ein kan tru kom som erstatning, kom frå Nederland, er det lite truleg at dei gamle vart sendt dit.

Her er eit lite lydklipp frå ringing med båe klokkene.

Klokkelått

Ein liten klokkeltt (klokkestev) hermer og fortel kva kyrkjeklokkene i Vang syng:

Kome nord. Kome nord.
Kome nord so de gjorde i fjor.
Kome nord å kyrkjun.
Fara varleg.
Vandra Sparleg.
Vegen e so farleg.