Regler for bruk av kyrkjeklokkene i dag

Vedtatt av Kirkemøtet 2015 (sak KM 18/15)

§ 1. Formål
I den kristne kirke er ringing med kirkeklokker utviklet for å tjene det liturgiske liv. Klokkene er musikkinstrumenter, en del av det liturgiske utstyr, og ringertjenesten er en liturgisk funksjon. De liturgiske funksjoner kirkeklokkene har i en evangelisk-luthersk kirke, kan sammenfattes under følgende hovedpunkter:

  • å forkynne Guds ære
  • å peke oppover på samme måte som også kirketårnet og kirkespiret gjør det;
  • å samle Guds folk til gudstjeneste;
  • å kalle Guds barn til bønn og forbønn;
  • å minne om det evige livs mål hos Gud i himmelen.

De følgende bestemmelser er å anse som et felles minimum alle kirker skal følge. Lokale ringeskikker som går ut over dette minimum, skal holdes i hevd og fortsette som hittil.

§ 2. Definisjon Etter måten å bruke klokkene på sondrer man mellom:

  • Ringing: selve klokken svinger på sin aksel. Dette er den mest vanlige bruk.
  • Kiming: man slår i rask takt med kolven mot klokkens slag-ring. Dette er for fest og høytid.
  • Klemting: man slår i langsom takt med kolven mot klokkens slag-ring. Dette er bruken ved sorg o. l.

Når flere klokker skal ringes samtidig: Man begynner da med den minste av klokkene, deretter den nest minste osv., og hver gang med en pause på 15-30 sekunder. Når man slutter å ringe, stopper man den minste klokken først, deretter den nest minste osv., som da man begynte.

§ 3. På vanlige søn- og helligdager Til hovedgudstjenesten: To forringinger, vanligvis med den største klokken, hver gang i ca. 5 minutter, til de tider som er lokal sedvane (f. eks. 9 og 10, eller 10 og 10. 30 e. l.). Sammenringing, med alle klokker, i ca. 5 minutter. Denne ringing kan avsluttes med tre klemt, helst med den største klokken. Før de avsluttende tre slagene, kan det være informasjon om dagens gudstjeneste og stillhet. De avsluttende 3 ganger 3 klemt, i tre atskilte grupper etter velsignelsen, og helst med den største klokken.

§ 4. På spesielle dager og tider i kirkeåret. På høytidsaftenene, dvs. på julaften, påskeaften og pinseaften, ringes det i ca. 5 minutter og kimes det i ca. 5 minutter avvekslende og med en pause imellom på 1-2 minutter i til sammen en time, vanligvis mellom kl. 17 og 18. På alle høytidsdagene til jul, påske og pinse kimes det til høymesse: Som første forringing kimes det i ca. 2x5 minutter, adskilt av pause på 1-2 minutter. Som andre forringing kimes det i ca. 4x5 minutter – med pauser imellom på 1-2 minutter. Deretter sammenringing, med alle klokker, i ca. 5 minutter. Denne ringing kan avsluttes med tre klemt, som til vanlig hovedgudstjeneste. Ringeskikker på høytidsaftenene kan også benyttes på høytidsdagene. Ved gudstjenester på høytidsdager og andre spesielle anledninger, kan det ringes med alle klokkene under Sanctus (Hellig,hellig,hellig). Det kan også ringes med kirkens klokker ved overgangen til et nytt år jfr. lokale ringeskikker. I advents- og fastetiden kan det brukes færre klokker til sammenringing enn ellers i kirkeåret.

§ 5. Ved andre typer gudstjenester: Sammenringing, med alle klokker, i ca. 5 minutter. Denne ringing kan avsluttes med tre klemt, helst med den største klokken. Før de avsluttende tre slagene, kan det være informasjon om dagens gudstjeneste og stillhet. De avsluttende 3 ganger 3 klemt, i tre atskilte grupper etter velsignelsen, og helst med den største klokken.

§ 6. Ved de kirkelige handlinger Konfirmasjon: Det ringes med alle klokkene eller kimes til prosesjonen er klar til å gå inn i kirkerommet. Denne ringing/kiming kan avsluttes med tre klemt, helst med den største klokken jfr. § 3. Vigsel: Det kan ringes eller kimes i ca. 5 minutter før og etter handlingen, og det kan klemtes tre ganger tre bønneslag etter velsignelsen. Gravferd: Det klemtes med den største klokken i ca. 5 minutter før sammenringingen, som skjer med samme klokke. Det kan klemtes mens følget går til graven, og mens kisten senkes. Det avsluttes med 3 ganger 3 slag etter velsignelsen. Det kan ringes mens følget går fra graven. Annen bruk av klokkene bør fortsette etter gammel sedvane. Ordinasjons- og vigslingshandlinger: Det ringes med alle klokkene eller kimes til prosesjonen er klar til å gå inn i kirkerommet. Denne ringing/kiming kan avsluttes med tre klemt, helst med den største klokken jfr. § 3. Kirkevigsel: Aftenen før ringes og kimes det som på høytidsaftener. 

§ 7. Trosopplæring og undervisning Det kan ringes med kirkens klokker i forbindelse med undervisning og trosopplæringstiltak. §

8. Konserter og kulturelle arrangementer Sammenringing kan skje med én klokke.

§ 9. Klokkespill Klokkespill kan komme i tillegg til, men aldri istedenfor den foreskrevne bruk av klokkene etter dette regelverk.

§ 10. Avgjørelsesmyndighet Menighetsrådet har ansvar for å registrere lokale ringeskikker som går ut over de bestemmelser som er gitt i reglenes punkt 2 - 8. Også tradisjoner med manuell ringing skal registres. Dette gjøres i samråd med menighetens ringer/kirketjener, kirkemusiker og prest. I samråd med menighetens ringer/kirketjener, kirkemusiker og prest avgjør menighetsrådet hvordan ringebestemmelsene best kan tilpasses vedkommende kirke ut fra antall klokker, tidligere praksis og andre forhold. Rådet sørger for at bestemmelsene for den enkelte kirke blir dokumentert og kunngjort på passende måte For bruk av klokker i døvekirken gis det unntak fra bestemmelsene § 2 - § 6. Klokkene brukes ut fra vedkommende kirkes foreliggende muligheter og tidligere praksis. Menighetsråd og prost ser til at bestemmelsene blir fulgt i praksis. I særskilte tilfeller kan biskopen etter søknad gi dispensasjon fra deler av bestemmelsene i §§ 3 – 6.

§ 11. Annen bruk av kirkeklokkene Kirkeklokkene er til kirkelig bruk, jf. § 1. Ringing med kirkens klokker kan ikke benyttes for å markere deltagelse i aksjoner eller som støtte til demonstrasjoner. Kirkerådet/Bispemøtet kan bestemme at kirkens klokker skal brukes i spesielle situasjoner.

§ 7. Trosopplæring og undervisning Det kan ringes med kirkens klokker i forbindelse med undervisning og trosopplæringstiltak. §

8. Konserter og kulturelle arrangementer Sammenringing kan skje med én klokke.

§ 9. Klokkespill Klokkespill kan komme i tillegg til, men aldri istedenfor den foreskrevne bruk av klokkene etter dette regelverk.

§ 10. Avgjørelsesmyndighet Menighetsrådet har ansvar for å registrere lokale ringeskikker som går ut over de bestemmelser som er gitt i reglenes punkt 2 - 8. Også tradisjoner med manuell ringing skal registres. Dette gjøres i samråd med menighetens ringer/kirketjener, kirkemusiker og prest. I samråd med menighetens ringer/kirketjener, kirkemusiker og prest avgjør menighetsrådet hvordan ringebestemmelsene best kan tilpasses vedkommende kirke ut fra antall klokker, tidligere praksis og andre forhold. Rådet sørger for at bestemmelsene for den enkelte kirke blir dokumentert og kunngjort på passende måte For bruk av klokker i døvekirken gis det unntak fra bestemmelsene § 2 - § 6. Klokkene brukes ut fra vedkommende kirkes foreliggende muligheter og tidligere praksis. Menighetsråd og prost ser til at bestemmelsene blir fulgt i praksis. I særskilte tilfeller kan biskopen etter søknad gi dispensasjon fra deler av bestemmelsene i §§ 3 – 6.

§ 11. Annen bruk av kirkeklokkene Kirkeklokkene er til kirkelig bruk, jf. § 1. Ringing med kirkens klokker kan ikke benyttes for å markere deltagelse i aksjoner eller som støtte til demonstrasjoner. Kirkerådet/Bispemøtet kan bestemme at kirkens klokker skal brukes i spesielle situasjoner.

Bruk av kyrkjeklokker i mellomaldaren

Sanctus- / messeklokka i Hedalen

I mellomaldaren hadde kyrkjene ofte mange klokker. Både klokker i tårnet, i stupulen og gjerne små handklokker som høyrde til i koret. Klokkene hadde ulike oppgåver. Det er ikkje lett å seia bestemt korleis dei ulike klokkene vart ringt. Til det finst det for lite skriftleg kjelder. Men me reknar gjerne med at klokkene inne i kyrkja, anten i tårnet eller dei handringte klokkene ved altaret, hadde oppgåver knytt direkte til liturgien. At dei små messeklokkene gjerne vart kalla Sanctusklokker, har å gjera med at dei vart nytta under transformasjonen av brød og vin. Og det var presten eller ein prestevigd som stod for ringinga. Klokkene i kyrkjetårnet vart også ringt frå koret av nokon  med presteutdanning.

Stupulen ved Lomen stavkyrkje.

Stupulen, eit frittståande klokketårn, var gjern plassert i vest. Difor har ein i campanologien ofte prata om klokkene i stupulen som vestklokker. Klokkene som vart nytta ved altrtenesta var kalla austklokker, avdi altaret alltid var plassert i aust.

Vestklokkene var gjerne større enn dei som hang i takryttaren/tårnet på kyrkja. Klokkene i stupulen hadde truleg ei meir kommunikative oppgåver ut mot soknet, i motsetnad til klokkene i takryttaren eller ved altaret, som hadde ei reint liturgisk rolle i gudstenesta. Klokkene i stupulen kunne mellom anna bli nytta til å ringe ved brann, krig eller ved storm og uvær.

Dei små messeklokkene vart ofte brukt ute i prossesjonar i bygd og by. For å vigsle åker og eng, for sjuke og døyande, når grav skulle gravast, eller om nokon hadde vorte tekne inn i berget...... Kyrkjeklokka hadda makt til å få berget til å opne seg.

Reformasjonen

Brotet med Pavekyrkja var klar og tydeleg i 1537, men både gamalt katolsk inventar, og gamle skikkar heldt seg lenge enno. Den gamle Angelusringinga heldt fram, om enn med ei anna grunngjeving. Klokkeringing under transformasjon av brødet og vinen heldt seg òg ei stund, men det var opp til presten om han syntes det var greitt.

 

Bildevev frå Skog kyrka i Hälsingland. Syner klokker i tårnet, ved altaret, og i ein stupul utanfor kyrkja.