Klokkene ringer for deg

av Merete Thomassen, Vårt Land, 2. november 2016 

Forrige søndag ble det tatt i bruk en gammel skikk som ikke har vært praktisert på lang tid: Landets kirkeklokker ringte for Syria og Irak. Sammen med kirkeklokker verden over ringte klokkene som en bønn om fred for et hardt krigsherja område. Det ble en viss diskusjon i Norge om hvorvidt dette skulle gjennomføres. Bispemøtet ønska ikke å innby til en praksis der kirkeklokkene ble brukt til å aksjonere i enkeltsaker, og det ble også sagt at kirken i Norge ikke har tradisjon for å bruke klokkene på denne måten. Det endte likevel med at norske kirkeklokker ringte søndag kl. 13, i samklang med mange av verdens kristne kirker. Det fikk behørig oppmerksomhet.

Kirkeklokker er noe vi sjelden debatterer nå til dags. Riktignok har bruken av kirkeklokker blitt begrensa søndag formiddag i en del byer, fordi folk får forstyrra morgenfreden. Men utover det har kirkens klokkeringing blitt spart for de restriksjonene som etter hvert pålegges noen av kristne uttrykka. Tenk over dette: Hver eneste søndag ringer klokkene over hele landet for å kalle sammen til gudstjeneste. Mange lørdager ringer de inn til bryllup. På hverdager ringer kirkeklokkene fordi et menneske skal gravlegges i den treenige Guds navn. De ringer inn de tre store høytidene, og noen steder ringer de inn helga. Kirkeklokkene er et liturgisk lydspor over landet vårt. Hvor ofte tenker vi over det? Tenker vi over at klokkeringing er liturgi; noe som kaller mennesker til bønn? Vi lutheranere er gode med ord, men mindre gode til å skjønne at gudstjeneste og bønn dreier seg om alle sanser, ikke bare den kognitive. Kroppen, bygninga, rommet, musikken, smaken, lukta og lydene er også bønn. Våre slitne, ordbombarderte hoder kan i blant minst av alt trenge enda flere ord når vi skal be. Men kirkeklokkene gir oss en annen måte å sanse Guds nærvær på.

Kirkeklokkene har hatt en langt bredere funksjon enn å kalle sammen til gudstjeneste. Klokkene har ringt for å varsle katastrofer, krig og fred. Fremdeles klemtes det med klokkene når en kiste føres til graven. Noen eldre husker fremdeles skikken med å bøye hodet når de hører kirkeklokker. Det henger sammen med en tusen år gammel tradisjon: Angelusbønnen. Bønnen var en Maria-bønn, og morgen, middag og kveld ringte klokkene tre ganger tre slag for å minne om angelusbønnen. De ni slaga overlevde reformasjonen, men fra da av ble de omtolka til et treenighetssymbol. Angelus-slaga avslutter fremdeles gudstjenestene i Den norske kirke. Kirkeklokkene er en impuls til bønn for mange, enten de er på kirkevei en søndag morgen, eller på vei til og fra hverdagens oppgaver.

Klokkeringing er et kunnskapsfelt som er utdøende. I mange kirker, nye som gamle, automatiseres dessverre etter hvert klokkeringinga. Dermed går alle variasjonene i håndringing tapt. Valdres er et av områdene der de gamle klokketradisjonene fremdeles lever. Her håndringes det i 31 av 32 kirker, og unge læres opp av eldre og erfarne ringere. Dette er uten tvil en form for trosopplæring som flere menigheter kunne benytta seg av. Henning Andersen i Aurdal er en av Den norske kirkes mest engasjerte klokkespesialister, eller campanologer. Han har nylig oppretta nettsida kyrkjeklokker.no, en gullgruve for alle som er interesserte i klokketradisjoner. Her kan vi lese om gamle kristne ringeskikker, vern av historiske klokkeoppheng, og mye mer. I dag er kirken mer enn noensinne oppmerksom på at vi er ferd med å tape terreng. Men kirkeklokkene, som mange reflekterer lite over, er kanskje et av de tydeligste uttrykka for at den treenige Gud følger oss fra vugge til grav, vever seg inn i livet vårt helg, høytid og hverdag, og snakker til oss gjennom alle våre sanser.